Akevitt er et skandinavisk brennevin med rundt 40 volumprosent alkohol, som kan være klar eller ha en gyllen farge. I Norge er akevitten basert på potetsprit, mens nabolandene produserer akevitt basert på kornsprit. Poteter blir most og gjæret, og blir så destillert. Råspriten blir deretter rektifisert før den settes sammen med krydderdestillat og vann. Deretter venter fatmodningen, som er spesiell for de fleste norske akevittene. Betegnelsen akevitt stammer fra det latinske aqua vitae som fritt oversatt betyr «livets vann». Brennevin kommer fra det tyske Branntwein.
Akevitten får sin karakteristiske smak fra krydderne som destilleres sammen med sprit og vann for å bli blandet med rektifisert potetsprit. Karve er det viktigste krydderet, og skal i følge EUs regelverk være hovedkrydder. Andre krydder kan også blandes inn for å sette smak, for eksempel anis, dill, fennikel, kardemomme, vanilje, koriander, sitronskall og pors. I følge samme regelverk skal spriten være basert på landbruksprodukter som korn eller potet, og det ferdige produktet skal ha en alkoholstyrke på minst 37,5 volumprosent. I Norge benyttes utelukkende poteter i spritproduksjonen, og lovverket krever minimum 95 prosent norske poteter for å kunne kalle produktet «Norsk akevitt». Det andre kravet til denne betegnelsen er fatmodning i minst seks måneder.
Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men den første gangen den ble nevnt skriftlig var i 1531. Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en danske som var høvedsmannen på Bergenshus en pakke til Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde på Steinvikholm slott ved Stjørdal. Pakken inneholdt:
«nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes.»
Akevitten Engelbrektsson fikk var ikke den samme som den som drikkes i dag – den var basert på korn og ikke potetsprit som nå, og var urenset, det vil si med en stor andel fusel.
Avholdsmannen Christopher Hammer skrev sent på 1700-tallet flere bøker der han beskrev for den norske bonde hvordan man skal sikre selvberging av potet, og også besørge egen produksjon av brennevin, til fordel for importerte drikkevarer. Han er derav benevnt «akevittens far».
Akevitt deles gjerne inn i to kategorier, lyse og brune:
Lys akevitt eller Taffelakevitt, er akevitt som enten er ulagret eller lagret på gamle eikefat i en relativt kort periode, typisk 3–6 måneder. Akevitten har derfor ikke fått farge fra treverket og er lys eller klar. Taffelakevitt har gjerne utpreget kryddersmak, fortrinnsvis av karve.
Brun akevitt har fått farge etter å ha blitt lagret på nyere eikefat – eller vært lagret i flere år, noe som trekker farge ut av eikestavene. Smaken er ofte noe rundere enn taffelakevittens. Det finnes også brun akevitt som ikke er fatmodnet. Denne er tilsatt sukkerkulør for å få ønsket farge, og de fleste kommersielle akevitter fargejusteres med sukkerkulør. Unntaket er blant andre «single cask». De fleste brune akevitter som er fatmodnet, produseres i Norge, og ifølge regelverket som trådte i kraft våren 2011 må all akevitt som skal betegnes «Norsk akevitt» modnes i minst seks måneder.
Linjeakevitt er ingen egen akevittype, men har fått navnet «linje» etter tradisjonen med å sende eikefat med akevitt med skip til Australia og tilbake igjen. Akevitten har dermed passert ekvatorlinjen to ganger. Kontinuerlig bevegelse, høy luftfuktighet og vekslende temperaturforhold bidrar til akselerert modning, noe som ikke oppnås når akevitten lagres på et fatlager.
I 1805 dro «Throndhjems Prøve» til Batavia (Indonesia) med norske handelsvarer. I lasten var det også noen fat med norsk potetsprit. Brennevinet ble ikke solgt, og fatene ble med tilbake. Da skipet kom hjem før jul i 1807, oppdaget en at det brennevinet hadde endret karakter. Markedsføringen av «Linie Aquavit» begynte ikke før rundt 1830. Dagens linjeakevitt, Løiten Linie og Lysholm Linie, sendes fortsatt tur–retur Australia med skip fra Wilh. Wilhelmsen som transportør, og Lysholm Linie er Arcus' fremst eksportprodukt. Arcus har for øvrig slått seg sammen med Altia og blitt til Anora.
Jf. ny forskning kom aldri Throndhjems Prøve tilbake til Trondheim. Sporene slutter i København - og det sies heller ikke noe om at det var med brennevin i retur. Dette var en "god historie" som Hroar Dege diktet opp da han skrev boken sin. Han studerte de samme bøkene som nå er sjekket på nytt, og det er merkelig at han bare leste noe - og ikke alt.
Det er nå Wallenius Wilhelmsen som står for transporten av linjeakevitt.
Akevitt serveres gjerne bar eller sammen med øl, men den kan også brukes som en ingrediens i miksede drinker. Drikkes den bar, serveres den ofte til tradisjonsmat som er røkt, saltet, speket eller gravet, som ved julemiddagen. Akevitt bør serveres i tilpassede glass eller små tulipanformede glass. Noen foretrekker å drikke akevitt godt avkjølt, noe som gjør at den mister noe av smaken.
Korrekt serveringstemperatur er etter smak og behag, men i Danmark og Tyskland foretrekker de fleste å drikke akevitten til dels sterkt avkjølt. Dette fjerner de «rå» elementene i akevitt som ikke er fatmodnet.
Det finnes i dag svært mange akevittyper som blir produsert i Norge – nærmere 80 i tallet. De fleste bruker forskjellige oppskrifter (resepturer), forskjellig lagringstid, og forskjellige krydderblandinger. Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel regnesav hvem som de fire klassiske, mens Gilde Non Plus Ultra ligner mer på konjakk enn akevitt på grunn av tolv års fatlagring. Norsk akevitt har sin egen venneforening, Norske Akevitters Venner, som gir ut et eget medlemsblad. Mange nordmenn feirer den 13. april som «Akevittens dag».
Akevitten får sin karakteristiske smak fra krydderne som destilleres sammen med sprit og vann for å bli blandet med rektifisert potetsprit. Karve er det viktigste krydderet, og skal i følge EUs regelverk være hovedkrydder. Andre krydder kan også blandes inn for å sette smak, for eksempel anis, dill, fennikel, kardemomme, vanilje, koriander, sitronskall og pors. I følge samme regelverk skal spriten være basert på landbruksprodukter som korn eller potet, og det ferdige produktet skal ha en alkoholstyrke på minst 37,5 volumprosent. I Norge benyttes utelukkende poteter i spritproduksjonen, og lovverket krever minimum 95 prosent norske poteter for å kunne kalle produktet «Norsk akevitt». Det andre kravet til denne betegnelsen er fatmodning i minst seks måneder.
Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men den første gangen den ble nevnt skriftlig var i 1531. Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en danske som var høvedsmannen på Bergenshus en pakke til Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde på Steinvikholm slott ved Stjørdal. Pakken inneholdt:
«nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes.»
Akevitten Engelbrektsson fikk var ikke den samme som den som drikkes i dag – den var basert på korn og ikke potetsprit som nå, og var urenset, det vil si med en stor andel fusel.
Avholdsmannen Christopher Hammer skrev sent på 1700-tallet flere bøker der han beskrev for den norske bonde hvordan man skal sikre selvberging av potet, og også besørge egen produksjon av brennevin, til fordel for importerte drikkevarer. Han er derav benevnt «akevittens far».
Akevitt deles gjerne inn i to kategorier, lyse og brune:
Lys akevitt eller Taffelakevitt, er akevitt som enten er ulagret eller lagret på gamle eikefat i en relativt kort periode, typisk 3–6 måneder. Akevitten har derfor ikke fått farge fra treverket og er lys eller klar. Taffelakevitt har gjerne utpreget kryddersmak, fortrinnsvis av karve.
Brun akevitt har fått farge etter å ha blitt lagret på nyere eikefat – eller vært lagret i flere år, noe som trekker farge ut av eikestavene. Smaken er ofte noe rundere enn taffelakevittens. Det finnes også brun akevitt som ikke er fatmodnet. Denne er tilsatt sukkerkulør for å få ønsket farge, og de fleste kommersielle akevitter fargejusteres med sukkerkulør. Unntaket er blant andre «single cask». De fleste brune akevitter som er fatmodnet, produseres i Norge, og ifølge regelverket som trådte i kraft våren 2011 må all akevitt som skal betegnes «Norsk akevitt» modnes i minst seks måneder.
Linjeakevitt er ingen egen akevittype, men har fått navnet «linje» etter tradisjonen med å sende eikefat med akevitt med skip til Australia og tilbake igjen. Akevitten har dermed passert ekvatorlinjen to ganger. Kontinuerlig bevegelse, høy luftfuktighet og vekslende temperaturforhold bidrar til akselerert modning, noe som ikke oppnås når akevitten lagres på et fatlager.
I 1805 dro «Throndhjems Prøve» til Batavia (Indonesia) med norske handelsvarer. I lasten var det også noen fat med norsk potetsprit. Brennevinet ble ikke solgt, og fatene ble med tilbake. Da skipet kom hjem før jul i 1807, oppdaget en at det brennevinet hadde endret karakter. Markedsføringen av «Linie Aquavit» begynte ikke før rundt 1830. Dagens linjeakevitt, Løiten Linie og Lysholm Linie, sendes fortsatt tur–retur Australia med skip fra Wilh. Wilhelmsen som transportør, og Lysholm Linie er Arcus' fremst eksportprodukt. Arcus har for øvrig slått seg sammen med Altia og blitt til Anora.
Jf. ny forskning kom aldri Throndhjems Prøve tilbake til Trondheim. Sporene slutter i København - og det sies heller ikke noe om at det var med brennevin i retur. Dette var en "god historie" som Hroar Dege diktet opp da han skrev boken sin. Han studerte de samme bøkene som nå er sjekket på nytt, og det er merkelig at han bare leste noe - og ikke alt.
Det er nå Wallenius Wilhelmsen som står for transporten av linjeakevitt.
Akevitt serveres gjerne bar eller sammen med øl, men den kan også brukes som en ingrediens i miksede drinker. Drikkes den bar, serveres den ofte til tradisjonsmat som er røkt, saltet, speket eller gravet, som ved julemiddagen. Akevitt bør serveres i tilpassede glass eller små tulipanformede glass. Noen foretrekker å drikke akevitt godt avkjølt, noe som gjør at den mister noe av smaken.
Korrekt serveringstemperatur er etter smak og behag, men i Danmark og Tyskland foretrekker de fleste å drikke akevitten til dels sterkt avkjølt. Dette fjerner de «rå» elementene i akevitt som ikke er fatmodnet.
Det finnes i dag svært mange akevittyper som blir produsert i Norge – nærmere 80 i tallet. De fleste bruker forskjellige oppskrifter (resepturer), forskjellig lagringstid, og forskjellige krydderblandinger. Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel regnesav hvem som de fire klassiske, mens Gilde Non Plus Ultra ligner mer på konjakk enn akevitt på grunn av tolv års fatlagring. Norsk akevitt har sin egen venneforening, Norske Akevitters Venner, som gir ut et eget medlemsblad. Mange nordmenn feirer den 13. april som «Akevittens dag».
